Svevende trommiser og vestkystgroove i bakgården

Lars Endrerud som Analdo gjør sitt beste for å løfte Trond Augland fra scenegulvet. Foto: Glenn A. Sagstad

Det startet som en pustepause med lav puls og løs snipp. Nå er «Tullprat, pop & pizza» blitt et fullblods sommershow med vestkystgroove, verbaljazz og svevende trommiser. I bakgården på Fauno får publikum både latter og musikalitet servert med varme – og i år er det tak over hodet også.

Fra ventil til vestkyst

– Vi har jo holdt på i bakgården her noen år nå, så kan vel si det ja, sa Leif Anders Wentzel da de ble spurt om de kunne kalle seg veteraner.– Jeg tror at alt som overlever fem år har livets rett, la Trond Nagell-Dahl til.

I starten var det mest en uformell ventil, der Leif Anders Wentzel, Lars Endrerud og Trond Nagell-Dahl kunne senke skuldrene og leke med både låter og latter. Men de siste årene har showet vokst. Nå drar de også nordover med konseptet og har fått med seg en fjerde mann: trommeslager Trond Augland. Det viste seg å være et musikalsk kinderegg.

Gutta har fått med seg en fjerde mann. trommeslager Trond Augland Foto: Glenn A. sagstad

Verbaljazz og tak over hodet

– Det er rett og slett et seil, sa de og gliste mot scenetaket. – Det er egentlig den største nyheten på «Tullprat, pop & pizza» i år – at vi endelig har fått seil og at vi har fått tak over hodet.

Etter år med åpen himmel og uforutsigbart vær, henger det nå et 200 kvadratmeter stort seil over bakgården. Det skjermer mot regn, samler lyden – og gjør det hele både lunere og litt mer spektakulært.

Men tak over hodet eller ei – det er praten som fyller rommet. Replikkene hagler, assosiasjonene tar av og samtalene sporer gjerne av med vilje. Ingen vet helt hvor det bærer og nettopp derfor er det gøy å være med.

Gutta var fornøyd etter torsdagens premiere Foto: Glenn A. Sagstad

Et rytmisk løft

– Det er en kjempegod nyhet, spesielt for Lars, for han er ikke så god til å holde takt alene, ble det sagt, etter at Trond Augland var introdusert for publikum.

Den nye trommisen gir både struktur og frihet. Nå kan de spille låter de tidligere har måttet styre unna – låter som trenger trøkk og presisjon. I årets settliste fant publikum blant annet vestkystklassikere som Doobie Brothers’ «Takin’ It to the Streets», Christopher Cross’ «Sailing» og James Ingrams’ «Just Once».

– Når han har noen som slår takten for seg, så blir Lars mye bedre, sa de og lo. – Og det løfter jo hele showet.

Svevetriks og stiv due

En ting har vært fast siden starten: Lars Endrerud må kastes ut i noe han overhodet ikke kan.

– Det her har vi gjort i alle år, tror jeg. At Lars gjør ting han overhodet ikke kan. Og heller ikke er helt komfortabel med. Og det er nesten det morsomste.– Hadde du kunnet det, Lars, så hadde det ikke vært noe morsomt, sa Leif Anders Wentzel.

Om ikke annet fikk Analdo tryllet frem latteren hos publikum Foto: Glenn A. Sagstad

I fjor var han buktaler. I år dukket han opp som tryllekunstneren Analdo – en selvsikker figur med dramatiske håndbevegelser og store ambisjoner. Trond Augland ble utpekt som assistent, og før noen rakk å blunke, svevde han over scenegulvet – stiv av skrekk.

Som avslutning tryllet Analdo frem en due fra et håndkle – et fjærkledd vesen så perpleks at man kunne mistenke den for å ha meldt seg frivillig til feil forestilling.

Sponsorer med refreng

Årets sponsorsang ble en raus runde med egne vers tilegnet hver enkelt samarbeidspartner – en musikalsk takk som strakte seg godt ut i lengden.

Man tøyser ikke med de musikalske innslaga. Men da de beveget seg inn i nyere hits med Vazelina Bilopphøggers-inspirert tekst, løsnet det i alle retninger. Det vokste ut med så mange versjoner og innfall at det til slutt føltes som et drivhus på scenen.

Det sitter i år også dette. Foto: Glenn A. Sagstad

Over 200 publikummere – og plass til flere

– Jeg tror aldri det har vært så mye folk her i bakgården. Vi trodde ikke vi hadde plass til så mange, sa de etter premieren.

Over 200 publikummere møtte opp til årets premiere – en milepæl for gjengen som startet hele eventyret med lave skuldre og pizza i hånda. Til tross for trange forhold gikk det overraskende fint.

Nå håper de flere hiver seg rundt.

– Nå er det bare å kjøpe billett. Det gjør ikke noe om det regner. Du blir ikke blaut. Og vi har varmen her. Det er godt og varmt.

Tradisjon og tro har disse karene en historie eller to som er verdt å få med seg. Foto: Glenn A. Sagstad

Kort oppsummert? Nei takk. Kom og se selv.

«Tullprat, pop & pizza» er fortsatt noe så sjeldent som et sommershow med sjel. Ikke heseblesende. Ikke glitrende polert. Men varmt og nært.

Og neste gang du lurer på om verbaljazz, buktaling og vestkystpop faktisk kan fungere sammen – ta turen til bakgården og finn det ut selv.