Når dugnadsånden settes på prøve

17. mai er dagen vi feirer friheten, fellesskapet og flagget, men bak faner og festdrakter knirker det i dugnadsmaskineriet. Rundt om i landet melder foreldre, korps og skoler om slitne frivillige og svekket støtte fra kommunene. Nå spør mange seg: Er 17. mai i ferd med å bli en tjeneste man må kjøpe?

En feiring bygd på frivillighet

Det er få ting som samler Norge som nasjonaldagen. Vi pynter oss, vifter med flagg, synger med barna i tog og spiser oss mette på is og pølser. Men det som tidligere har vært en selvfølge, virker nå mer sårbart enn før. For under glansbildet skjuler det seg et alvorlig spørsmål: Hvem skal egentlig bære 17. mai videre?

Foto: Glenn A. Sagstad

Vestre Toten: Når kommunen trekker seg unna

I Vestre Toten har kommunen bestemt at lærerne ikke får betalt for å jobbe på 17. mai. Det betyr at mange skoler står uten sine mest erfarne arrangører og foreldrene må steppe inn.

– Det har ikke vært bare enkelt, sier Monica Engejordet, FAU-leder ved Raufoss skole.Ved siste opptelling manglet det over 100 frivillige for å få arrangementet til å gå rundt.

Spørsmålet blir: Klarer vi å organisere nasjonaldagen uten støtte fra de offentlige instansene som tidligere har vært en naturlig del av feiringen?

Når korpset sender regning

Et skolekorps i Rana kommune har skapt debatt etter at det krevde 15 000 kroner per person for å spille i barnetoget ifølge NRK. Begrunnelsen er slitasje, øving og manglende kompensasjon. Men er det rimelig?

Det er forståelig at frivillige musikanter ønsker anerkjennelse men når et skolekorps opererer med prislapper som nærmer seg honorarene til profesjonelle musikere, treffer man noe av kjernen i den pågående dugnadskrisen: Hvor går grensen mellom frivillighet og betaling?

Korpsene er selve lydsporet til 17. mai og uten dem mister toget både puls og stemning. Men kanskje må man også spørre: Skal deltagelse i barnetoget virkelig være noe man må betale seg til?

I en tid hvor økonomien er presset for mange foreldre og frivillige er vanskelige å få tak i, kan slike krav bidra til å svekke hele grunnlaget for feiringen.

Når barnetogene forsvinner

VG meldte nylig at fire skoler i Grimstad står uten barnetog i år etter at kommunen har trukket seg ut. Frivillige krefter alene klarer ikke å dekke opp. Resultatet er at barn mister en av de viktigste og mest minneverdige delene av nasjonaldagen.

Slike hendelser er ikke bare små lokale kriser. De er symptomer på et større problem: Nasjonaldagen har alltid vært bærekraftig fordi vi har delt på ansvaret. Når flere trekker seg unna – enten det er kommuner, lærere, korps eller foreldre – raser hele bygget.

Hva betyr 17. mai egentlig for oss?

Er det kongefamilien på balkongen vi samles om? Pølsene og isen? Eller er det fellesskapet – viljen til å stille opp for barna og for hverandre som virkelig bærer dagen?

Dugnadsånden har vært limet i den norske modellen. Men den krever også vedlikehold og forståelse. Når det blir vanlig å kreve betaling for å bidra på 17. mai, kan det være vi har mistet noe viktig på veien.

Skal 17. mai forbli en folkefest, må folk faktisk stille opp. Ikke med faktura, men med vilje. Kanskje er det på tide med en nasjonal samtale om hva slags nasjonaldag vi vil ha og hvem som egentlig har ansvaret for å holde den i live.